Min smukke Storthingsmann

Dette er Ole Christian Andersen Nøstvik som levde fra 1782 til 1852, bonde fra Velfjord i Brønnøy og min tipp-tippoldefar.

Han var Stortingsrepresentant mellom 1828 og 52 og i dag kom jeg over en bok med karakterskildringer av representantene på det ellevte ordentlige Storthing fra 1845.

Her får man virkelig mer kjøtt på beinet:

Nordlands Amt.

68. Ole C. A. Nøstvig, Gaardbruger og Lagthingsmedlem, en gammel, prøvet Thingmand og en ægte Nordlænding. I ham veed Amtet, hvad det har, thi han er en Mand af sjelden Karakterfasthed og tillige en dygtig Mand med et godt Hoved og praktisk Indsigt i mange Thing. Han er ellers en jevn og ligefrem mand, der ikke gjør nogen Opsigt, hvorimod han i Kommitteen viser en ikke liden Virksomhed, og, naar han deeltager i Debatterne, med Tydelighed, i et simpelt Sprog forstaaer at fremsætte sin Mening. Vi ville haabe, at hans kraftige Konstitution endnu i længere Tid vil gjøre ham skikket til at modtage sine Medborgeres Tillidsvalg, som vi ansee det for afgjort, at han ikke vil savne. Han er en førbygget Mand af almindelig Høide med et ungdommeligt, godmodigt, smukt Ansigt, hvori ligger en vis Grad af Jovialitet, som han ogsaa virkelig besidder. Hans Organ er tydeligt, men meget svagt, hans Foredrag langsomt og betænksomt, men undertiden er han i Forlegenhed for at finde de rette Ord, hvilket gjør Foredraget stødende og mindre behageligt. Han hører til det liberale Partie.

Kilde: Ellevte ordentlige Storthing, en Samling af Karakterskildringer. Christiania 1845, s. 72.

Har du en Storthingsmann, finn han i bokhylla.no

Fin novembersøndag

Overraskende mye folk i Frognerparken midt i november, men sola varmer og føret er upåklagelig så hvorfor ikke.

Hørte noen besteforeldre som hadde spørrekonkurranse med barna, de skulle fortelle hvilke av figurene på broen som er jenter og hvilke som er gutter, artig aktivitet.

Like mye folk som på en gjennomsnitlig sommerdag, også utlendinger, hørte både engelsk og fransk.

om; er logoen til Oslo Museum og jeg synes den er genial. Denne gangen var det utstillingen om Oslo som funkisby vi ville se. Og det synes jeg var en god utstilling, her er mye å lære om arkitektur og trender i tiden fra 1900-1930, arkitektene hadde vyer og fikk lov å utfolde seg.

Synes det er veldig trist at Skansen ble revet, og det med Riksantikvarens velsignelse til og med.

Vi skulle ikke langt utenfor utstillingen før vi så Oslofunkis i virkeligheten og med nyklassisismen vegg i vegg er dette helt typisk Osloarkitetktur.

Emil Nolde

Kjøpt postkort

 Første gang jeg hørte om maleren Emil Nolde var etter at mine foreldre hadde vært på en tur sør i Danmark og svippet innom Seebüll som ligger ved den tysk-danske grensen. Min mor snakket varmt om alle de fine blomsterbildene så jeg var kanskje ikke så veldig interessert, men stedet var veldig fint og det var mer enn blomsterbilder der. Ser av bloggen min fra den turen at jeg ble klar over at møtet med bildene bare var en forsmak, her krevdes mer tid. Maleren hadde også fått nytt liv etter at jeg leste Siegfried Lenz' Tysktimen hvor Nolde er modell for maleren med maleforbud.

Nå er det Nolde-utstilling på Nasjonalgalleriet i Oslo, Jakten på det autentiske heter den og anbefales herved på det varmeste. Vi er blitt så begeistret for å få omvisning så vi passer på å være der kl. 1400, vanligvis bare søndager, men nå også lørdager. Utstillingen er delt inn både kronologisk og tematisk og de viktigste temaene er de religiøse, reisen til Polynesia, blomster, hager og landskap og ikke minst de umalte bildene.

Nå fikk vi mer tak i hvordan de "umalte bildene" som jo er akvareller kan fremstå som så klare i fargene at de nærmest ser ut som oljemalerier. Nolde brukte japansk papir og selv om det legger seg en hinne over malingen når den tørker, tvang han ny maling inn i det opptil syv ganger. Grunnen til at han malte akvareller da han ikke fikk lov av nazistene til å male i det hele tatt, var dels at oljemaling lukter og at den bruker lengre tid på å tørke.Og det var inspeksjon hver eneste dag så han kunne ikke ta noen sjangser.

For en ikkekristen person som meg må jeg innrømme at det er de store religiøse bildene som er de beste. Adam og Eva i paradiset henger på oppslagstavla mi og jeg ser det hver dag og blir aldri lei av det. Og se det igjen i det store formatet var helt fantastisk, de øynene til Eva er helt ubetalelig, hun bare vet hva hun har stelt i stand.

Kjøpt postkort

Men for all del; blomsterbildene er også kjempefine, når man går litt inn i dem og studerer teknikken litt mer inngående så er det mer enn bare blomster og hager. Her har nok hagen hans i Seebüll vært til inspirasjon og glede på flere måter.

Marsh og Guinness

Dagens motto

Her er et eksempel på skilt med gælisk øverst og engelsk nederst. Akkurat her kan man ane hva det står øverst, men det er et unntak, de to språkene er like ulike som samisk og norsk.

Vi var så heldige at Dough ordnet med et besøk på Marsh's Library helt på sparket, regner med at det blir fast på fremtidige LittRareTurer til Dublin for det var vellykket.
Biblioteket er fra 1701 og det første offentlige biblioteket i Irland og et av de eldste på de britiske øyer.

Kjøpt kort som jeg har skannet selv

Utrolig flott bibliotek som står som det alltid har gjort med 25.000 bind, man har tatt noen grep for å sikre seg mot tyveri det er det eneste. Man hadde slike tiltak i gamle dager også, bøkene sto med ryggen inn og var boltet fast i hylla med kjetting eller man satte brukerne i bur hvor man stengte dem inne med de bøkene de skulle studere.

Fra biblioteket er det ikke hjemlån, men som forsker er man fremdeles velkommen dit for å studere.
De har også mye besøk av skoleelever, da får de prøve seg på å skrive med fjærpenn og skrive på manuell skrivemaskin og de får se på hvordan man bandt inn bøker før i verden. Biblioteket ligger like i nærheten av en politistasjon hvor det engang i et av de mange opptøyene ble skutt med skarpt og noen kuler kom også inn i biblioteket. Noen bøker ble skadet og disse står fremdeles i hylla, når de har barn på besøk bruker de å vise dem hvor stor skade en kule gjør. Inn er det er lite hull, men på baksiden er det store skader.
Avslutningsvis fikk vi se på noen gamle kart over Skandinavia og vi fikk en fin innføring og omvisning av to entusiastiske bibliotekarer.

Denne siste dagen var vår fridag fra gruppa og organisert guiding og vi hadde et mål for øyet:

Ettersom det meste er sentralt i denne byen valgte vi å spasere, det var veldig lærerikt. Byen endra veldig karakter når vi kom på andre sida, ikke mye georgiansk over husrekkene her.

Litt mindre biltrafikk var det også, kun viktige leveranser:

På besøkssenteret kjente vi oss igjen, Carlsberg har vært her på studietur. Dette var jo bare så mye større.

Man starter med å lære hvilke ingredienser som må til for å lage et godt øl. Vanligvis er det fire: humle, malt, gjær og vann, men med Guinness er det en femte som er veldig viktig: Arthur Guinness og hans filosofi.

Den femte ingrediensen forklares

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene når godt øl skal eksporteres, man har til og med sine egne båter. Jeg ble veldig overrasket over at smaken på Guinness her var mildere enn den er i Norge, det kan da ikke bare vær pga omgivelsene. Noen mener det kommer av at de ulike landene får spesialbrygget Guinness tilpasset det som antas å være favorittsmaken i de ulike land. Det skal jo også være forskjellig alkoholprosent noe som også gjør smaken forskjellig. Vel, her smakte det uansett godt.

Denne er med kun for å glede en av mine lesere

I et av de mange opptøyene i Dublin ble byarkivet sprengt i lufta og mange arkiver brant opp. Alle opplysninger om befolkninga før 1850 er borte. Da er det godt å vite at hvis din ane jobbet på Guinness er det håp om å finne opplysninger i deres egen database.

Vi kom i snakk med noen amerikanere i baren på toppen av besøkssenteret, og en av damene i  selskapet holdt på å leite i databasen, mens de andre var overlatt til utsikt og øl.
Det var over 2 millioner irer som utvandret til Amerika så de er vant med folk som leter etter sine røtter.

Utsikten fra toppen av besøksenteret

Da vi var ferdig med Guinnessen var vi ute i byen igjen og første stopp var begravelsesbyrået som er med i Ulysses. Her var det ingenting som tydet på at de var stolte av å være nevnt i romanen, ingen plakett, ingen oppslag, ingenting. Vel de har vel ikke bruk for å avertere så mye, de vet jo at de blir brukt uansett.

Neste post på programmet ble nok et fint møte. Denne statuen av Oscar Wilde er helt vill. Laget av granitt, grønn og hvit jade og thulitt som er det rød-rosa. Og det blikket Danny Osborne har greid å få frem hos han er helt utrolig. Her har han fanget den lure Wilde som har et sitat for enhver anledning.
Vi bruker mye dette: Jeg kan motstå alt, unntatt fristelser!

Siste kveld med gjengen var på byens eldste restaurant og her fikk vi story-telling og folkemusikk, og god mat og drikke selvfølgelig.

Philip kunne det å fortelle en historie

Den irske story-telling tradisjonen er den vi kjenner som Shaggy dog historier, man bygger opp en kjempeforventning om et poeng som aldri kommer. Vi har hørt mange sånne gode historier fra Rorbua for eksempel, men det må en god forteller til for å gjennomføre en sånn en, Philip kunne.

Irsk folkemusikk på sitt beste

Irsk folkemusikk er veldig rytmisk, enten jig eller reel og instrument er typisk fele, gitar, trekkspill og fløyte. Musikken spilles på puber og restauranter som "vanlig" popmusikk. I Irland er folkeband nesten like populære som vanlige popband. Hadde vi villet kunne vi blitt igjen på restauranten og danset hele natta, men vi var igrunnen fornøyd og avsluttet med en Guinness i hotellbaren.

På vei ut til flyplassen passerte vi en av de mange broene over elven Liffey og vi kjørte forbi Famine-monumentet. Det ble for langt å gå dit, men selv gjennom bussvinduet kan man ane grusomheten som monumentet skal beskrive, hungersnøden i Irland 1845-49. Det var vanlig at en person spiste 6 kg potet om dagen og da sier det seg selv at når potethøsten sviktet fem år på rad så ble det nød og elendighet.

Hvorfor spiste de da ikke noe annet? De hadde ikke noe annet for fisk, korn og kjøtt var det de engelske lordene som eide og de eksporterte alt sammen. Er det rart irene er opprørske.

Helt til slutt på flyplassen fikk vi dette sitatet av Jan, jyde som han egentlig er måtte det bli noe på jydsk.

Vi takker for en fantastisk tur og gleder oss allerede til neste, blir det finsk-svensk elller blir det St. Petersburg,  se det vet vi ikke ennå.

Mamma

27. oktober 1931-23. februar 2010

Saint Patrick, Vikinger og mer Joyce

Motto for dagen

På veien mellom hotellet og Saint Patricks katedralen gikk vi forbi et hus som var dekorert med bilder fra Jonathan Swifts Gullivers reise. Dough fortalte en historie om komplekset og hvis jeg forsto det riktig var husene bygd på en tomt som Swift hadde tilknytning til og det var derfor en betingelse at den skulle dekoreres på denne måten.

Gulliver i lilleputtenes land

Det var ikke helt tilfeldig at vi skulle høre litt om Swift på veien, det var fordi han var sogneprest i nasjonalkatedralen og han ligger begravet der. Swift var en stor satiriker og mange av hans historier ble utgitt anonymt fordi han var redd for represalier fra myndighetene.

Swifts grav

St Patrick's Cathedral er som mange andre katedraler et flott og imponerende byggverk i gotisk stil. Blir aldri lei av å tenke på for en jobb det var å bygge så stort med så lite hjelpemidler. Kirka er nå hovedkirke for Irland, mens erkebiskoben av Dublin holder til i Christ Church, naboen til hotellet vårt, den med kvarterslagene.

Passe arrogant St. Patrick

Denne Patrick som er Irlands skytshelgen har kanskje aldri eksistert, i alle fall er det ingen som vet hvordan han så ut. Jeg foretrekker figuren på mitt bilde fremfor mange av de andre avbildningene som finnes. Grunnen til at Irland har nasjonaldag 17. mars er fordi det kan hende at Patrick døde den dagen i 493.

I katedralen er det mye å se på, mye utsmykning og flere forskjellige kapell viet andre helgener. I Koret var det plass til lensherrenes faner og private stoler i tillegg til kirkekoret, kirken har egen skole for kor. Det er også minnesmerker over flere av sogneprestene som har vært i katedralen.

Liste over falne

Det finnes også minnesmerker over de falne i alle krigene som Irland har vært delaktig i, både før og etter frigjøringa fra England i 1922. I en monter fant jeg denne boka som er en liste over falne i første verdenskrig, jeg ble litt satt ut over at en hel side var viet menn med samme etternavn, men det kan jo være at det er det vanligste irske navnet som finnes.

Dørhåndtaket

Katedralen er selvfølgelig et mål for alle Dublins turister så det var satt inn en ny fin glassdør og der fant jeg det fine dørhåndtaket.

Neste post på programmet var Dublinia senter for Viking- og middelalderhistorien til Dublin. Fulgte litt dårlig med i timen for vi fikk ikke med oss dette med middelalderen, hadde vi gjort det skulle vi hoppet over hele Vikingtida og gått rett opp til middelalderen. Dette senteret er beregnet på barn og unge, det var da også en del skoleklasser der, og det var turister med barn. 

Tror denne karen var høydepunktet for mange besøkende, men han ba faktisk om litt privatliv. Hele utstillinga var bygd opp på denne måten med tablåer som viser hvordan man tror vikingene levde.
Da vi endelig kom opp til middelalderen orket vi ikke mere informasjon så da tok vi en pause.

På vei til lunsjen gikk vi forbi City Hall og Dublin Castle hvor tårnet er en rest fra middelalderen, reist av Johan uten land, han var Lord of Irland fra 1185.

Betimelig spørsmål

 Etter lunsj ble det tid til litt mer James Joyce, denne gangen i Centeret som bærer hans navn.

Vi fikk først en muntlig redegjørelse for senteret og Joyces liv og levne, og tatt i betrakning av at vi nettopp hadde spist og det ble veldig varmt i rommet ja så fikk vi vel med oss noe. Verten var veldig entusiastisk og kunnskapsrik så det var ikke hans skyld at vi datt ut innimellom.

Etterpå fikk vi gå rundt på egenhånd og museumsdelen var en sjarmerende blanding av gammelt og nytt.

Der var det en interaktiv nettside hvor man kunne lese hele Ulysses stykkevis og delt, time for time. Og man kunne slå opp hendelser i Joyces liv på samme måten. PC- skjermene sto side om side med soverommet hans hvor hatten henger på sengestolpen og brillene ligger på nattbordet.

Man kunne også se tre forskjellige dokumentarfilmer og på TVen i oppholdsrommet viste de en langfilmen The Dead som var den siste John Huston regiserte, historien er fra novellesamlingen  Dubliners.

Nå er det ikke lenge før tegneserien bygget på Ulysses kommer ut, på senteret fikk vi se hele første kapitlet og det var flotte tegninger, bare å begynne å glede seg.

Dublin er selvfølgelig full av James Joyce, fikk inntrykk av at det blir avduket et nytt minnesmerke hver eneste 16. juni, denne statuen som står midt i sentrum ble avduket i 1990.

forts. følger (en til)

Telemakhos, Kells og Godot

Dagens motto

Dagen startet med en busstur ut av Dublin sentrum, målet var The Martello Tower. Tårnet er et viktig sted i James Joyces liv og også i boka Ulysses, det kalles da også for James Joyce Tower. Denne bloggens overskrift har med navnet på det første kapitlet i boka og det har altså sin handling i tårnet.

På vei ut stoppet vi for å få et overblikk over Dublinbukta. Ytterst ute ser vi tårnet hvor Joyce bodde en meget kort uke hos Oliver St. John Gogarty som hadde drømmen om å etablere ett forfatterkollektiv der. Det gikk ikke så veldig bra, to store egoer og en med sterke hallusinasjoner gikk dårlig sammen på den lille plassen som var til rådighet i tårnet.

Alt dette og mer til fortalte denne mannen oss om, er det flere enn meg som synes han ligner på James Joyce?
Han har nok dedikert hele livet sitt til Ulysses og Joyce og kunne utrolig mye og han kunne formidle både kunnskap og begeistring. Den lille timen vi var her gjorde uutslettelig inntrykk, det er ikke lett å forklare hva det var, men både vi som har lest boka og andre som ikke har det ble like betatt av tårnet og dets historie, og det kom i grunnen overraskende på oss.

Tårnet er ikke så veldig høyt, men i det flate landskapet gir det god utsikt over byen og bukta og man kan forstå at det var strategisk godt plassert i forhold til hensikten.

Man bygde disse tårnene langs hele kysten for å forsvare seg mot Napoleon, avstanden mellom tårnene var ikke lenger enn at man kunne ha visuell kontakt og kanonenes rekkevidde overlappet hverandres. Nå kom aldri Napoleon og de fleste tårnene er revet, men dette står og har altså fått evig liv, i hvertfall i litteraturen.

Vindeltrappa i midten av tårnet

"Statelig og trinn trådte Buck Mulligan frem øverst i trappen. Han bar på en skål med såpeskum, hvor et speil og en barberkniv var lagt i kors. En gul slåbrok, uomgjort, ble båret mykt bak ham av den milde morgenbrisen. Han holdt skålen frem og intonerte: -Introibo ad altare Dei."

Badeviken, også med i boka

"Skal du uti her, Malachi? Ja. Gjør plass i sengen. Den unge mannen skjøv seg baklengs ut i vannet og nådde midten av viken med to rette lange tak. Haines satte seg på en stein og røkte."

Det påstås at Ulysses er både uoversettelig og uleselig, det første vet jeg ikke noe om, men mitt tips til å orke og lese den er lydbok.

På vei til lunsj gikk vi gjennom byens brede og smale gater, på de brede er det mye trafikk og støy, men på de smale er det stille og rolig. Og hvis man er oppmerksom og kikker litt opp av og til kan man til og med få med seg denne veggen:

Jeg kjenner ikke Dublin og Irlands samtids kunstnere godt nok til å påstå at jeg kjenner alle på denne veggen, blir vel bare tre tror jeg. U2, Sinead O'Connor og Shane MacGowan, noen som kjenner flere?

Alle dublinerne vi snakket med nevnte det hotellet som Bono og U2 har bekostet renoveringa av så det er de mektig stolte av. Sinead O'Connor er den eneste av disse som syner på gælisk som er det keltiske irske språket. Det er kun 50 000 som bruker det som førstespråk, men alle lærer det på skolen og alle skilt har informasjon på både målføra, gælisk først og engelsk sist. Shane MacGowan er fremdelse i livet så han må være laget av et ukjent stoff. Synger som en gud og ser ut som det motsatte.

I disse finanskriser for EU-landene kan det være godt for Irland og ha et pengetre, dette står utenfor Sentralbanken og brukes flittig.

Etter lunsj var det besøk på Trinity College som sto på programmet. Her var det gamle og nye bygninger i skjønn forening og sammenlignet med Oxford og Cambridge var det jo ikke mye å skryte av. 
Helt til man kommer inn i The Long room som er helt enormt, 200 000 bøker i nydelige eikebokhyller. Her får man lov å gå i midtgangen og på den måten får man et veldig godt inntrykk av dimensjonene.
Vi brukte selvfølgelig litt tid på The Book of Kells dette mesterverket av irsk kunsthåndverk fra 700 eller 800-tallet. Katalogsignatur: MS A. I. (58).

I disse trappene gikk bokhenterne opp og ned og hentet bøker, veldig glad på vegne av våre bokhentere at vi har heiser.

Etter noen timer på egenhånd som vi bl.a. brukte til å besøke en av de ca 850 pubene i byen, og en god middag, igjen, var det tid for litterær pub til pub tur.

Herren til høyre i bildet til høyre var vår guide og quiz mester.

Her er han sammen med en av pubeierne i et lite utdrag av det eneste skuespillet i verden som ikke handler om noenting - to ganger.





Opplegget gikk ut på at vi vandret fra pub til pub, fikk høre litt om hvem som hadde tilknytning til akkurat det stedet vi var og fikk et spørsmål om noe som var løselig relatert til det. Dette skulle vi så spekulere på og finne ut av til slutten av turen.

Vi var ikke bare innom puber, vi var også på Trinity College fordi veldig mange av Irlands forfattere og andre kjentfolk har tilknytning til universitetet naturlig nok.

Før vi gikk inn på den siste puben hadde vi oppsummering. Da var det om og gjøre å være først til å svare på de oppgavene vi hadde fått underveis. De som da hadde svart riktig på ett eller flere fikk være med på det siste og avgjørende spørsmålet. Christine fikk t-skjorta, vel fortjent.


forts. følger
sitatene fra Ulysses er i Olav Angells oversettelse fra 1993